Diagnose og testing

Borreliose – Hvordan stilles diagnosen?

Tidlig lokal infeksjon

  • Det første symptomet på en Borreliainfeksjon vil vanligvis være Erytema Migrans, et rødlig utslett som kan oppstå 3-30 dager etter et flåttbitt.
  • Diagnosen stilles på bakgrunn av hvordan utslettet ser ut og utvikler seg. Ikke alle husker et flåttbitt.
  • Det er ikke nødvendig å ta blodprøver da det kan ta opptil 8 uker før kroppen danner nok antistoffer til at det påvises på testene. Det er altså en risiko for falsk negative prøver.
  • Ved mistanke om Erytema migrans skal man ikke vente på blodprøvesvar, men få antibiotikabehandling med en gang.
  • Andre blodprøver, som senkningsreaksjon (SR) og hurtigsenkning (CRP), er vanligvis normale ved EM. 

Nevroborreliose

  •  Ved mistanke om nevroborreliose er det nødvendig med både blodprøve og spinalpunksjon . Spinalpunksjon gjennomføres som oftest på sykehus uten at innleggelse er nødvendig.
  • Ved nevroborreliose finner man nesten alltid antistoffer i både blod og spinalvæske.
  • Funn av antistoffer (særlig IgG) i spinalvæsken i høyere konsentrasjon enn i blodet kan tyde på en aktuell borreliainfeksjon . Finner man i tillegg et forhøyet antall hvite blodceller i spinalvæske gir det sterk mistanke om en pågående infeksjon.
  • I tidlig fase av sykdommen (de første 6-8 ukene) kan det være vanskelig å stille diagnosen sikkert på bakgrunn av blodprøver alene. I noen sjeldne tilfeller i tidlig sykdomsfase kan man finne antistoffer i spinalvæske, men ikke i blod.
  • Svar på antistoff-testene må alltid vurderes sammen med nevrologiske symptomer og andre tegn på infeksjon.
  • Dersom man har hatt symptomer i mer enn 3 måneder og man ikke finner antistoffer verken i serum eller spinalvæske (med to forskjellige antistoff-tester), er det svært lite sannsynlig at man har nevroborreliose.
  • Det er fullt mulig å få lokal infeksjon (alstå Erytema migrans) flere ganger i løpet av livet. Men dersom bakterien spres til nervesystemet (nevroborreliose) er det svært liten sannsynlighet for å få dette igjen.

Lyme artritt (leddborreliose)

  • Ved mistanke om Lyme artritt skal det testes for Borrelia-spesifikke antistoffer i blod.
  • Det tas i tillegg en prøve fra leddvæsken som testes for Borrelia-DNA ved hjelp av PCR. 

Lyme karditt (hjerteborreliose)

  • Blodprøve (ELISA-test)
  • EKG- undersøkelse

Hva betyr prøvesvarene?

Borrelia-bakterien «trives» ikke i blod og spinalvæske. Det er derfor vanskelig å finne bakterien i blod og spinalvæske ved direkte metoder som mikroskopi, arvestoffpåvisning (PCR) eller dyrkning.

Dersom man blir smittet med borrelia-bakterien vil kroppen produsere borrelia-spesifikke antistoffer (IgG og IgM) som en respons på infeksjonen. Man vil først få en stigning av IgM-antistoffer, etterfulgt en stigning av IgG-antistoffer. Derfor bruker man såkalte indirekte metoder hvor man leter etter antistoffer i blod/spinalvæske. Vanligvis benyttes ELISA-tester, men i spesielle tvilstilfeller benyttes også Western blot.

PCR kan brukes i enkelte tilfeller. Når det er mistanke om Lyme artritt, eller hvis legen er usikker på om et utslett (EM /ACA) skyldes flåttbitt. I disse tilfellene kan det tas vevsprøver som testes for borrelia-arvestoff (PCR).

Ettersom det tar tid før Borrelia-bakterien trigger antistoff-produksjonen i kroppen vår, er det en risiko for falsk negative prøver (prøven er negativ selv om man er smittet) før det har gått 6-8 uker. Etter 8 uker vil nær 100% av smittede teste positivt på antistoffprøvene.

Særlig Borrelia IgM er et uspesifikt antistoff. Det vil si at en positiv prøve noen ganger kan skyldes andre tilstander – som kyssesyke. En annen utfordring med diagnostikk er at både IgM og IgG kan måles i mange år etter overstått infeksjon. Omtrent 20% av befolkningen på Sørlandet har borrelia-spesifikke antistoffer i blodet. Det kan derfor være vanskelig å fastslå om funn av antistoffer skyldes en gammel infeksjon, som man kanskje ikke har merket engang, eller en nåværende infeksjon. Prøvesvar må derfor alltid tolkes i sammenheng med sykehistorie og analysens begrensninger.

Skogflåttencefalitt (TBE) – Hvordan stilles diagnosen?

  • Både blod og spinalvæske testes for IgM og IgG antistoffer mot TBE-viruset.
  • Dersom man tidligere har blitt vaksinert mot TBE eller gulfeber (et annet flavivirus) kan dette gi positive prøver selv om man ikke har noen aktuell infeksjon med TBE.
  • Man kan i tillegg teste for TBE-arvestoff i blod ved hjelp av PCR (arvestoffpåvisning). Påvisning av TBE-arvestoff er aktuelt når prøven tas i den første fasen av sykdommen (hvor viruset er aktivt i blodet). Eventuelt dersom sykdommen har et alvorlig forløp.
  • Dersom man har hatt TBE tidligere, eller har vaksinert seg, er man immun for ny smitte.