Nevroborreliose

Dato for siste oppdatering av artikkelen Oppdatert April 9, 2019

Kronisk borreliose

Hva er nevroborreliose?

Nevroborreliose er en betennelsestilstand i nervesystemet som mennesker og dyr kan utvikle etter å ha blitt smittet med Borrelia-bakterien. Nevroborreliose er den vanligste formen for disseminert borreliose i Norge og Europa og oppstår hos 10 – 15 % av pasienter med ubehandlet borreliainfeksjon. Symptomene kan variere fra person til person, og oppstår typisk mellom et par uker til et par måneder etter flåttbitt. Mange husker verken flåttbitt eller tidligere flåttutslett (Erytema migrans).

Symptomer på nevroborreliose

Den vanligste formen for nevroborreliose kalles Bannwart syndrom. Dette er en betennelse i hjernehinner og nerverøtter. Dette kan gi betydelige smerter i nakken eller ryggen som etter hvert stråler ut i arm, bein eller som et belte fra ryggen til magen. Smertene er typisk brennende og verst om natten. Vanlige smertestillende hjelper ofte lite. Følelsesendringer i huden i de smertefulle områdene er vanlig. Noen får også lammelser og vansker med kraft og koordinasjon. Lammelse av ansiktsnerven (facialisparese) er vanligst. Hos barn med nevroborreliose får over 70 % ansiktslammelser. I sjeldnere tilfeller oppstår det lammelser i øyemuskler eller armer/ben. Nevroborreliose kan også gi nedsatt allmenntilstand med influensalignende symptomer som hodepine, lysskyhet, nakkestivhet, slapphet og tretthetsfølelse. Feber er ikke så vanlig. En sjelden gang kan sykdommen få et mer alvorlig forløp og gi betennelse i de sentrale delene av nervesystemet (hjernebetennelse eller ryggmargsbetennelse).

Hvordan stilles diagnosen?

For å stille diagnosen sikker nevroborreliose er det nødvendig både med blodprøve (antistofftest) og spinalpunksjon. Spinalpunksjon gjennomføres som oftest på sykehus uten at innleggelse er nødvendig. Ved nevroborreliose finner man nesten alltid antistoffer i både blod og i spinalvæske, men det kan ta 6-8 uker før det er produsert nok antistoffer til at vi kan påvise dem. I noen tilfeller, i tidlig sykdomsfase, kan man finne antistoffer i spinalvæske, men ikke i blod. Dette understreker viktigheten av å ta hensyn til det kliniske bildet og gjennomføre en spinalpunksjon før man stiller eller utelukker diagnosen nevroborreliose. Særlig i tidlig fase av sykdommen (de første 6-8 ukene) kan det være vanskelig å stille diagnosen sikkert, og antistoffverdiene må alltid vurderes sammen med andre tegn til betennelse i nervesystemet (nevrologiske symptomer og funn) og betennelsesforandringer i ryggmargsveska (blant annet forhøyet antall hvite blodceller). Dersom man har hatt symptomer i mer enn 3 måneder og man ikke finner antistoffer verken i blod eller spinalvæska er det svært lite sannsynlig at man har nevroborreliose.

Hvordan behandles nevroborreliose?

Vanlig behandling for akutt nevroborreliose er som regel en 2-ukers kur med antibiotika. Tablettkur med doksysyklin (100 mg x 2) har vist seg å være like effektiv som intravenøs behandling.  Sykehusinnleggelse med intravenøs antibiotikabehandling er derfor sjeldent nødvendig, men kan være aktuelt i de tilfellene der bakterien har gått over i det sentrale nervesystemet, eller i tilfeller hvor pasienten av ulike grunner ikke er i stand til å innta antibiotika i tablettform. Ofte blir smerter og lammelser bedre allerede under tablettkurens første dager. Noen ganger er det nødvendig å gi tilleggsbehandling med smertestillende medikamenter den første tiden.

Hvordan er langtidsutsiktene?

Mange føler seg mye bedre i løpet av dager eller få uker. For noen tar det lengre tid å bli frisk, plager som utmattelse (fatigue), milde problemer med hukommelse og arbeidskapasitet (kognitive problemer), samt resttilstander etter lammelser og følelsesendringer i huden kan sette ned livskvaliteten i lang tid etterpå (måneder til år). Langtidsplager rapporteres hos 10-50% i en rekke studier. I en studie fra 2011, hvor man sammenlignet 50 friske personer med 50 pasienter som hadde blitt behandlet for nevroborreliose, fant man at halvparten av pasientgruppen fremdeles hadde plager ved 30 måneders oppfølging. De fleste plagene var milde til moderate, men 16 % hadde så store plager at de hadde problemer med å fungere i hverdagen. Pasientgruppen ble også testet for antistoffproduksjon og betennelsesceller. Ingen i pasientgruppen hadde tegn på en aktiv infeksjon. Flere studier har ikke kunnet vise at repeterte antibiotikabehandling hjelper på denne pasientgruppen.   Det er dessverre ikke funnet noen god behandling for de som får langtidsplager etter en nevroborreliose, men det er grunn til å tro at rehabilitering og mestringsstrategier kan være til god hjelp for mange.