Ofte stilte spørsmål
Her finner du svar på ofte stilte spørsmål om flått og flåttbårne sykdommer.
Her finner du svar på ofte stilte spørsmål om flått og flåttbårne sykdommer.
Skogflåtten trives i tempererte strøk og er vanlig over store deler av Europa . Man finner den også i fjellområder i Nord-Afrika, og i de sørvestlige delene av Russland, Tyrkia og Kaukasus-området Tyrkia. I Norge finner vi skogflåtten stort sett langs kysten fra Oslo til Helgeland. Det er spesielt mye flått langs kysten på Sørlandet og Vestlandet. Flått kan transporteres med fugler og kan derfor dukke opp langt utenfor sitt vanlige utbredelsesområde. Man kan derfor finne flått sporadisk i Nord-Norge og i innlandet.
Bruk gjerne en pinsett eller flåttfjerner. Hvis man ikke har det tilgjengelig kan man bare bruke fingrene/neglene. Ta tak i flåtten så nærme huden som mulig og dra rett ut. Man trenger ikke «skru» flåtten ut, ettersom flått ikke er «skrudd» inn i huden. Biteredskapet til flåtten er hul som et sugerør, og det er gjennom denne flåtten suger i seg blod. Biteredskapene har også mothaker som fester seg til vevet (kan sammenlignes med en fiskekrok). I tillegg skiller flåtten ut et slags lim når den biter seg fast. Flått kan derfor sitte veldig godt fast i huden. Noen ganger må man dra hardt for å få de ut.
Kast den i do og skyll ned. Eller mos flåtten i litt dopapir og kast den i søpla. Dersom det er en voksen fullsugd hunnflått kan man bare kaste den rett i søpla. Fullsugde hunnflåtter klarer ikke å bevege seg noe særlig og vil ikke klare å krype ut av søpla.
I Norge regnes ofte flåttsesongen fra april til november, men dette kan variere fra år til år. Flåtten er ofte mest aktiv i mai-juni, og igjen på sensommeren. Men folk er ofte mest aktive i naturen midt på sommeren, så det er ofte da mange blir bitt. Det er også fult mulig å bli bitt av flått på vinteren. Det er først og fremst temperaturen som bestemmer flåttaktiviteten. Så lenge det er et par plussgrader ute kan flåtten være aktiv.
På vinteren når temperaturen synker ned på frysepunktet, ligger flåtten i ro nede i strølaget på bakken. For å forhindre at den fryser til is produserer flåtten antifryseproteiner. Noen flått kan overleve temperaturer helt ned til minus 20 °C i kortere perioder. Snørike vintre er gunstig for flåtten ettersom dette gir isolasjon og øker sannsynligheten for overlevelse gjennom vinteren.
«Flåttgrensa» i nord går ca. ved Sandnessjøen i Nordland. Nord for dette finner man stort sett ikke flåttlarver (i områder hvor flåtten er etablert vil man alltid finne flått i alle livsstadier. Inkludert larver). Man antar at flåtten per dags dato ikke er etablere i naturen lenger nord enn dette. Det er først og fremst klima og tilgang på vertsdyr som påvirker hvor langt nord i landet flåtten overlever. Relativt ofte rapporteres det inn funn av flått lenger nord i Nordland og i Troms og Finnmark, flått som gjerne dukker opp på kjæledyr. Slike flått kommer med «transportdyr» som trekkfugl, rådyr eller reinsdyr, som frakter flåtten over store avstander. Fra år til år kan det hende at en flåttbestand kanskje overlever ett år eller to, før så å dø ut, ettersom forholdene så langt nord i landet ikke er gunstige for flåtten. Nyere studier har vist at skogflåttens utbredelse har endret seg. Den er etablert lenger nord og inn i landet sammenlignet med tidligere. Klimaendringer er trolig en viktig årsak til dette.
Skogflåtten som vi har i Norge er veldig sårbar for tørke. Den dør fort dersom den blir utsatt for direkte sollys og vind. Flåtten har også et begrenset energilager og er i løpet av sin levetid på omtrent tre år, stort sett lite aktiv. Men flåtten lever kun av å suge blod, og for å få et blodmåltid må den klatre opp i vegetasjonen for å finne et passende vertsdyr. For å beskytte seg selv mot tørke og forbruke minst mulig energi, oppholder den seg relativt nærme bakken. En voksen flått for eksempel klatrer som regel ikke høyere enn 1 meter over bakken.
Det finnes over 900 ulike flåttarter i verden. Selv om det er kjent at noen dyr (f.eks edderkopper, fugler og beitedyr) kan spise flått, er flåtten trolig ikke en viktig hovednæringskilde for noen dyr. Men flåtten er en viktig spreder av virus og bakterier. Dette er selvfølgelig til nytte for virus og bakteriene, men ikke særlig nyttig for oss (husk at nyttig i naturen ikke er det samme som nyttig for oss). Ellers kan man vel si at alle dyr har en egenverdi.
Nei. Flått kan ikke hoppe. Skogflåtten er også avhengig av høy luftfuktighet for å overleve. Jo høyere den klatrer, jo mer utsatt er den for uttørking. Larver og nymfer holder seg stort sett nærme bakken. Voksne flått klatrer som regel ikke høyere enn en meter over bakken.
I 2021 publiserte forskere ved Universitetet i Agder og Universitetet i Sørøst-Norge en studie etter å ha kartlagt forekomsten av flåttlarver i fjellet i Sør-Norge. Forskerne fant flåttlarver på over 1000 meter over havet. I tidligere studier har man ikke funnet etablert flått i Norge over 580 meter over havet. Funn av larver tilsier at flåtten faktisk har etablert seg på et sted, og ikke bare har havnet der tilfeldig via et vertsdyr. Klimaendringer er trolig en viktig årsak til at den geografiske utbredelsen har endret seg.
Ja, man kan finne flått i hager, parker i urbane områder og åpne gressletter dersom forholdene ligger til rette for det. Folk som oppholder seg i hager/parker er like utsatt for flåttbitt som folk som oppholder seg i skog og mark ifølge en ny skandinavisk undersøkelse.
Skogflåtten liker ikke einerbusker bedre enn andre busker. Dette er en myte. Men skogflåtten er avhengig av høy luftfuktighet for å kunne overleve og trives derfor best på skyggefulle og fuktige steder med høyt gress, busker og kratt.
Skogflåtten er tilpasset livet utendørs, men det hender at flåtten av og til kan komme inn i hus. Flåtten vil ikke krype inn i huset selv, men kommer ofte inn med hunder, katter eller mennesker. Da er det som regel snakk om flått som kryper rundt i pels eller på tøy, og som ennå ikke har festet seg. Disse kan da falle ned på stuegulvet eller havne i sofaen for eksempel, og kan ha mulighet for å feste seg til personer som oppholder seg der. Imidlertid, skogflåtten er sårbar for tørke. Den vil derfor ikke overleve særlig lenge innendørs. Nøyaktig hvor lenge er vanskelig å si nøyaktig da dette avhenger av faktorer som luftfuktighet og temperatur.
Mange forteller at de ofte blir bitt av flått, mens andre i familien aldri blir bitt, selv om de for eksempel har oppholdt seg på samme sted i naturen. Flått har sanseorganer på forbeina som blant annet fanger opp duftmolekyler i lufta. Det er teoretisk mulig at flått foretrekker lukta av noen fremfor andre. Men nøyaktig hva det er som gjør at flåtten foretrekker noen fremfor andre vet vi ikke, da det ikke finnes noen studier på dette.
Det har blitt oppdaget ca. 13 flåttarter i Norge, hvorav 9 arter er etablert i Norsk fauna. De resterende har blitt funnet sporadisk på trekkfugler, hunder som har vært på ferie i utlandet etc. De fleste flåttartene i Norge og resten av verden er spesialister, det vil si at de suger blod fra spesifikke verter, og de oppholder seg der vertsdyret bor. For eksempel Sandsvaleflått (Ixodes lividus) finnes bare i sandsvalereir og suger blod fra sandsvaler. Flaggermusflått (Argas vespertilionis) går stort sett kun på flaggermus. Fuglefjellflått (ixodes Uriae) suger blod av forskjellige sjøfuglarter. Slike flått oppholder seg i reder/hi hvor den foretrukne verten holder til. Skogflåtten (Ixodes ricinus) derimot er det vi kaller for en generalist. Den er utbredt i terrenget langs store deler av norskekysten og suger blod fra veldig mange forskjellige arter. Av alle flåttartene som er etablert i Norge er det derfor stort sett bare skogflåtten som går på mennesker og som utgjør en smitterisiko for oss.
Hvis du tror at du fant en ny type flått som ikke er etablert i Norge (f.eks Jaktflått) bør du ta ta vare på flåtten i et glass eller lignende og ta bilde av den. Kontakt gjerne flåttsenteret på flatt@sshf.no. Dersom det er mistanke om at dette faktisk er en flåttart som vi vanligvis ikke har i Norge kan flåtten sendes videre til flåttforskere for artsidentifisering.
Flått er tilpasset livet på land og har små luftehull på undersiden av kroppen som de puster med. De kan ikke svømme men hvis de havner under vann lukker luftehullene seg automatisk. Flått har også evnen til å lagre oksygen og de har et redusert behov for oksygen sammenlignet med andre skapninger. En flått kan fint overleve en tur i badekaret eller en runde i vaskemaskinen (gitt at det ikke er for varmt). Vi kunne ikke finne noen studier om det eksakte antall dager flått kan leve under vann, men det er mange anekdotiske rapporter om flått som lever flere dager under vann. Å «drukne» bort en flått er derfor en dårlig strategi.
Flåtten har ikke blitt farligere, men det er nok mer flått i naturen nå enn det var for flere tiår siden. Noen viktige årsaker er klimaendringer, gjengroing av landskap (mindre beiting) og økt tilgang på viktige vertsdyr som hjortedyr. Skogflåtten har også etablert seg lenger nord i landet og opp i høyden sammenlignet med tidligere. De siste årene har det også vært en økning av flåttbårne sykdommer i en rekke land i Europa, inkludert Norge. Trolig skyldes dette en reell økning, men noe kan ha med økt fokus på flåttbårne sykdommer og bedret diagnostikk å gjøre.
Flått som har sittet kortere enn 24 timer på huden overfører som regel ikke borreliose, dette er fordi det tar tid fra flåtten biter seg fast til bakterien overføres og er i stand til å gi sykdom. Men denne regelen er ikke «hugget inn i stein». Det er også mulig å få borreliose selv om flåtten ble fjernet innen 24 timer, men det er generelt mye mindre sannsynlighet for dette.
Ja. Omtrent halvparten av alle som blir smittet av borrelia vil ikke merke at de har blitt smittet. Mange store studier, blant annet STING-studien i Sverige, viser at risikoen for å bli syk etter et flåttbitt er lav – omtrent 2%. Risikoen for å bli smittet er noe større – omtrent 5 %. I mange tilfeller vil kroppens eget immunforsvar ta knekken på bakterien (uten at man blir syk). I områder hvor det er mye skogflått vil derfor mange «friske» personer ha antistoffer mot borrelia i blodet. Man tester altså positivt på borrelia blodprøven, selv om man ikke har borreliose.
Ja, det finnes også andre flåttbårne mikrober i skogflått i Norge som kan gi sykdom hos dyr og mennesker (Anaplasma, Neoehrlichia, Babesia, Rickettsia, Tularemi (Harepest) og borrelia myamotoi). Noen av disse kan gi alvorlig sykdom hos dyr (f.eks. sau og storfe), men det er få registrerte sykdomstilfeller hos mennesker. Friske folk kan bli smittet, men blir vanligvis ikke syke av disse mikrobene. De fleste sykdomstilfellene er hos eldre, eller personer som av andre årsaker har et svekket immunforsvar. Det er fortsatt ukjente forhold angående smittemekanismer og risiko for sykdom, men det er nå mer fokus og forskning på disse mindre kjente flåttbårne sykdommene.
Tidligere studier har vist at en stor andel av flått på Sørlandet er smittet med borreliabakterier. Selv om det ble observert store variasjoner fra sted til sted, fant man at i gjennomsnitt hadde 25 prosent av flåtten bakterien i seg. I resten av Norge er det generelt sett mindre borrelia i flått, bortsett fra i Brønnøysund hvor forekomsten er like høy som på Sørlandet. Det kan også være store lokale variasjoner i forekomst. Selv om en blir bitt av en flått som er smittet med borrelia, er risikoen for å få bli syk fremdeles lav – omtrent 2%. Flått som har sittet kortere enn 24 timer på huden overfører som regel ikke borreliose, dette er fordi det tar tid fra flåtten biter seg fast til bakterien overføres og er i stand til å gi sykdom. For å minimere risikoen for smitte bør man derfor fjerne flåtten så fort som mulig. Når det gjelder sykdommen TBE er det annerledes. TBE-viruset kan overføres kort tid etter at flåtten har bitt seg fast. Selv om det finnes såkalte «hotspots» med høyere forekomst av TBE, er det generelt lite TBE (<1%) i flått i Norge. Risikoen for å bli smittet er derfor i utgangspunktet veldig lav. Når det gjelder andre flåttbårne patogener som Anaplasma, Neoehrlichia, Babesia, Rickettsia, Tularemi (Harepest) og Borrelia myamotoi er det fremdeles mye man angående smitteoverføring og risiko for smitte. Alle disse mikrorganismene er funnet i flått i Norge og vi vet at noen av dem utgjør stor fare for dyr som ku og sau, men det er få rapporter i Norge på sykdom hos mennesker.
Dette vet vi ikke, men mange er interessert i det. I forskningsprosjektet BorrSci forskes det på om forhold ved immunsystemet og genetikk kan gjøre at noen er mer disponerte for alvorligere forløp av nevroborreliose enn andre. Immunsupprimerte, det vil si personer som får medisiner som demper immunsystemet – som ved leddgikt eller etter organtransplantasjoner, er mer utsatt for å bli syke hvis de blir smittet av en flåttbårne bakterier, virus eller parasitter. Det er overhyppighet av babesiainfeksjon hos immunsupprimerte, og immunsupprimerte kan få alvorlig forløp av neoerlichiose. Dette er sjeldne flåttbårne sykdommer som vanligvis gir ingen eller milde symptomer hos immunfriske.
Nei, hvis man først har hatt TBE er man immun mot sykdommen. Man har i praksis blitt «vaksinert» på den naturlige måten.
Borreliose smitter kun via flåttbitt. Bakterien har overflateproteiner som endrer uttrykk når den forflytter seg fra flåttens tarm og over på et dyr/menneske (via flåttbitt). Bakterien smitter ikke via «spising» eller ved at man får blod på hendene. Magesyren vil også ta knekken på bakterien. Når det gjelder TBE-viruset derimot (som også kan finnes i flått, men som er mye mer sjeldent) vet vi at det i sjeldne tilfeller kan smitte via inntak av upasteurisert ost/melk. TBE kan derfor i teorien overføres dersom man spiser en flått, men sannsynligheten for dette er i praksis svært liten.
Etter et flåttbitt er det 4 ukers karantene før man kan gi blod. Dersom det er påvist eller er mistanke om borreliose er det seks måneders karantene før man kan gi blod (etter adekvat behandling). Dette gjelder også dersom man har blitt smittet med TBE. Borreliabakterien kan i teorien overleve i donorblodet hvis blodgiveren har en aktiv borreliainfeksjon. Personer som behandles for borreliose ,bør derfor vente i seks måneder før de donerer blod. Dette er en sikkerhetsmargin som for øvrig er gjeldende for mange andre infeksjoner. Dersom man har hatt babesiose utelukkes man permanent fra blodgivning.
Det er ingen bevis for at borreliose kan overføres fra person til person. For eksempel kan man ikke bli smittet av å ta på, kysse eller ha sex med en person som har borreliose.
Det er ikke uvanlig at flått kan innholde flere mikrober (f.eks at den både er smittet med borrelia-bakterier og TBE-virus). Så ja, i teorien er det mulig å bli smittet av både borrelia og TBE etter ett flåttbitt. Man har sett tilfeller hvor pasienter har testet positivt på begge (antistoffer). Men det å bli smittet/ha antistoffer betyr ikke nødvendigvis at man er syk. Det er ganske vanlig å bli smittet av flåttbårne bakterier/virus uten at man får noen symptomer. Det er få bekreftede tilfeller hvor en person har blitt syk av BÅDE borreliose og TBE samtidig. Inkubasjonstiden for TBE er som regel også kortere enn for borreliose.
Mange flåttbitt kan gi en liten rød sone på et par cm rundt bittstedet, på samme måte som insektstikk. Det er vanlig at det klør ved bittstedet. Rødhet og kløe ved bittstedet er ufarlig og betyr ikke at man er smittet. Slike reaksjoner på selve flåttbittet oppstår ofte samme dag som flåtten fjernes og vil som regel forsvinne av seg selv i løper av en uke. Men noen ganger kan bittstedet være rødt/klø en god stund, i flere uker eller en sjelden gang i flere måneder.
Borreliose blir ofte beskrevet i tre stadier, men man skiller egentlig mellom tidlig lokal sykdom (utslett) og disseminert sykdom som betyr at borrelia- bakterien har spredd seg til andre organer og vev i kroppen. Det vanligste og ofte eneste symptomet borreliose er Erytema Migrans – et rødlig utslett som vokser utover bittstedet. Noen kan samtidig med utslettet også få milde allmennsymptomer som hodepine, muskel- og leddsmerter, slapphet og hovne lymfeknuter. En annet men sjeldent symptom er Borrelia lymfocytom. Når det gjelder disseminert borreliose er nevroborreliose det vanligste rapporterte sykdomsbildet i Norge og Europa. Symptomer oppstår typisk 1-2 måneder etter flåttbitt. Noen ganger spres borreliabakterien til ledd (borrelia artritt). Bakterien kan i sjeldne tilfeller også spre seg til hjertet (borrelia karditt). Dette gir som regel hjerterytmeforstyrrelser. Andre mer sjeldne symptomer på borreliainfeksjon er betennelse inne i øyet (panoftalmitt) og regnbuehinnebetennelse (uveitt). I sjeldne tilfeller kan man få flere utslett på kroppen (multiple erytema migrans), selv om man bare har hatt ett flåttbitt. Dette fenomenet er mer vanlig i USA enn i Europa. Dersom man har gått med en ubehandlet borreliainfeksjon i mange måneder/år, kan man få andre symptomer. Det vanligste symptomet er hudsykdommen Acrodermatitis Chronica Atrophicans (ACA). Man kan også få betennelse i store ledd og kroniske leddsmerter, eller vedvarende nevroborreliose med ulike symptomer som tretthet, depresjon, hodepine, konsentrasjonsproblemer, svekket følsomhet, gangforstyrrelser og lammelser.
Borreliose anses generelt ikke for å være en dødelig eller livstruende sykdom. De aller fleste som får borreliose får milde symptomer. Men det er kjent at borrelia-bakterien i sjeldne tilfeller kan angripe hjertet (Borrelia karditt), noe som i værste fall kan føre til hjertestans. Forekomsten av Borrelia karditt er lavere i Europa sammenlignet med USA. Det har per dags dato ikke vært registrert noen dødsfall i Norge som følge av borreliose.
Skogflåttencefalitt, eller TBE som sykdommen også kalles er en sykdom forårsaket av et arbovirus kalt TBE-virus (Tick-borne Encephalitis). Viruset finnes først og fremst hos smågnagere, og kan smitte til mennesker via flåttbitt. I sjeldne tilfeller kan viruset smitte via inntak av upastaurisert sau/geitemelk (man har kun sett tilfeller av dette i utlandet). I motsetning til borreliabakterien hvor det er liten risiko for smitte de første 24 timene etter flåttbitt, kan TBE-viruset overføres umiddelbart etter et flåttbitt. Det finnes tre undergrupper av TBE-viruset. En europeisk variant (TBEV-European), en Sibirsk variant (TBEV-Siberian) og en variant fra det fjerne Østen (TBEV-Far-Eastern). Disse undergruppene har ulik geografisk utbredelse, ulike hovedvektorer og gir også til dels ulike symptomer. Den Europeiske varianten spres hovedsakelig med Skogflåtten (Ixodus ricinus). Sibirsk TBE-virus og Far-Eastern TBE-virus spres hovedsakelig med Ixodes persulcatus, også omtalt som ”taigaflåtten”. Ixodes persulcatus er utseendemessig veldig lik skogflåtten og er utbredt fra Øst-Europa og Baltikum og østover til Kina og Japan. Den er også påvist i Finland og Sverige. Sibirsk og Far-Eastern TBE-virus gir som regel et mer alvorlig sykdomsforløp enn den Europeiske varianten, og har langt høyere dødelighet. Den Europeiske varianten har en dødelighet på ca.1 %, den sibirske varianten ca.8 % og Far-Eastern TBE har en dødelighet på opp mot 30-40 %. I Øst-Europa og Russland blir TBE ansett som et folkehelseproblem.
Ved TBE (skogflåttencefalitt) er det stor variasjon i det kliniske bildet. Noen får ingen symptomer, noen får et mildt sykdomsforløp med influensalignende sykdom, mens enkelte kan bli svært syke (hjernehinnebetennelse, hjernebetennelse eller ryggmargsbetennelse). De som blir veldig syke av TBE får ofte to faser med symptomer (bifasisk forløp). Første fase varer gjerne en liten uke og beskrives ofte som en “sommerinfluensa”, med symptomer som moderat feber, hodesmerter og muskelsmerter. En del pasienter vil bli helt friske etter første fase og vil sannsynligvis aldri få vite at de har hatt vært smittet med TBE viruset, med mindre de testes for antistoffer (huskestoffer) tilfeldig senere. Ca. 30% av pasientene vil etter en kortere periode med symptombedring og mindre feber oppleve å få nye og kraftigere symptomer (andre fase). Typiske symptomer i andre fase er høyere feber, verre hodesmerter, sløvhet, forvirring, kvalme, oppkast, nakkestivhet, muskelsmerter og lammelser. Dette er symptomer på hjernehinnebetennelse, hjernebetennelse og/eller ryggmargbetennelse. Voksne, særlig eldre, får ofte et mer alvorlig sykdomsforløp enn barn.
TBE er en potensielt farlig infeksjon som kan gi langtidsplager dersom man får betennelse i nervesystemet, og ikke bare den milde forfasen. Både problemer med det kognitive (hukommelse, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer etc.) og andre plager som hodepine, lammelser og balanse- og bevegelsesproblemer kan ramme opp mot en tredjedel av pasientene som har hatt alvorlig TBE.
TBE-infeksjoner har vært meldepliktig i Norge i mange år. Før 2018 var det gjennomsnittlig 6-12 TBE-tilfeller i Norge årlig. For årene 2018 – 2021 har antall TBE-tilfeller økt til henholdsvis 26, 37, 41 og 71 (noen av disse ble smittet i utlandet). Fra perioden 1994-2021 ble det totalt meldt inn 318 tilfeller. Av disse hadde 269 blitt smittet i Norge, 32 blitt smittet i utlandet og i 17 tilfeller var smittested ukjent. Per 2021 er tilfeller av skogflåttencefalitt meldt med smittested langs kysten av Agder, Vestfold og Telemark, og Viken (se figur).
TBE-viruset er utbredt fra de østlige delene av Frankrike, til Norge, ned til Nord-Italia gjennom Sentral og Øst-Europa, Russland, Kazakhstan, Kina, Sør-Korea og Japan. Omtrent 10 000 tilfeller i verden meldes inn årlig. Særlig i Øst-Europa og Russland blir TBE ansett som et folkehelseproblem. I en rekke land, blant annet Norge, Sverige og Tyskland har man sett en økning av sykdomstilfeller de siste årene. Grensene for TBE-infisert flått er i endring. TBE synes å bre seg til flere områder, men det er ikke alltid samsvar mellom hvor TBE-viruset finnes i flåtten og hvor mange som blir smittet. I Norge har man for eksempel funnet TBE-virus i flått på vest og nordvestlandet, men ingen sykdomstilfeller har blitt registrert der de siste 30 årene.
Ja, flått/myggmidler virker selv om noen har kortere virkningstid enn andre. Midler som inneholder DEET anses som gullstandarden. DEET ble opprinnelig utviklet av den amerikanske hæren for å beskytte troppene mot mygg og har vært på markedet i over 70 år. DEET er trygt å bruke på klær/hud, men det kan irritere hud og øyne (spesielt i høye doser). Noen synes også det lukter vondt og føles «fetende» på huden. På grunn av mulighet for bivirkninger fraråder man generelt bruk av DEET til små barn under 3 år. DEET kan også skade enkelte typer plast (f.eks solbriller) og syntetiske materialer som lycra og vinyl. I 1998 kom det at annet syntetisk insektsmiddel på markedet (Picaridin: også kjent som icarin, picaridine, hépidanine, Bayrepel®). Middelet ble utviklet av det tyske selskapet Bayer, og har vist seg å være like effektivt som DEET. Både DEET og Picaridin kan brukes på både klær og hud. I tillegg finnes det sprayer for å impregnere klær, sko, telt etc. Disse inneholder permetrin (0.5%) og er effektive mot flått (men skal ikke brukes på hud).
Folkehelseinstituttet anbefaler TBE-vaksinen til barn og voksne som er mye ute i naturen langs kysten i Agder, Telemark og Vestfold og tidligere Buskerud fylke, og som erfaringsmessig ofte blir bitt av flått. Hva som er «ofte» er vanskelig å si, men vi pleier å si at dersom man får mer enn et par flått som biter seg fast hvert år, bør man vurdere å vaksinere seg. Folkehelseinstituttet har undersøkt flått på enkelte steder i kystområder i Viken, Vestfold og Telemark, Agder, Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, og Nordland. På de undersøkte stedene i disse fylkene, inkludert sørlige Nordland, er det funnet flått som er bærere av TBE-virus. I de samme fylkene er det også funnet antistoffer mot TBE i serum fra hjortedyr og produksjonsdyr. Der det er påvist TBE-virus i flått, er det en mulig risiko for smitteoverføring til menneske, men det er kun i Agder, Vestfold og Telemark og Viken (kun to kommuner; Vestby og Fredrikstad) at det er påvist smitte hos mennesker.
Man bør ikke ta TBE-vaksinen hvis man:
TBE-vaksinen anbefales til personer som skal oppholde seg i skog og mark, for eksempel i forbindelse med fotturer, skogsarbeid eller camping, i områder hvor sykdommen er utberedt. TBE-vaksinen kan være aktuell som reisevaksine dersom man skal reise til deler av Sentral- og Øst-Europa, Baltikum, Åland, Bornholm og Sverige. Vaksinen anbefales ikke for turistreiser til byer i disse områdene.
Når det gjelder intervall mellom vaksine mot koronavirus og andre vaksiner sier Folkehelseinstituttet følgende: Det foreligger lite kunnskap om samtidig bruk av koronavaksine og andre vaksiner. Samtidig bruk av vaksiner kan bidra til forsterking av kjente bivirkninger, og det kan i tillegg være vanskeligere å vurdere hvilken vaksine som bidrar til symptomene. Siden vi foreløpig har begrenset erfaring med de nye koronavaksinene, bør koronavaksiner derfor fortrinnsvis ikke gis samtidig med andre vaksiner. Ved sterk indikasjon for å gi andre vaksiner tett opptil en koronavaksine, er det en fordel å gi vaksinene med så langt intervall som mulig, og vi anbefaler minimum en uke.
TBE-vaksinen har vært på markedet siden 1976, og i Østerrike inngår den i det vanlige vaksinasjonsprogrammet. Den er godt utprøvd i veldig mange land og er generelt kjent for å gi lite bivirkninger. Bivirkninger begrenser seg stort sett til
Som alle andre vaksiner kan også TBE-vaksinen gi andre mulige bivirkninger. Her kan du lese mer om TicoVac og mulige bivirkninger.
Flere apotekkjeder i Norge tilbyr nå TBE-vaksinasjon til barn og voksne over 12 år. Man trenger ikke bestille time, men man trenger en resept på vaksinen. Hvis du ikke allerede har en resept fra fastlegen, kan man bestille resept på vaksiner på nett. Dersom nettlegene beslutter at du kan få resept på TBE-vaksinen, kan du i bestillingsøyeblikket velge hvilket apotek du ønsker å sette vaksinen i, og komme innom apoteket når det passer deg. På apoteket vil en vaksinatør stille deg noen spørsmål for å være sikker på at vaksinen kan settes. Når vaksinen er satt må du vente i minst 20 minutter på apoteket etter vaksinasjon (i tilfelle en allergisk reaksjon skulle oppstå).
Nei, TicoVac er en ikke-levende (inaktivert) vaksine. På Folkehelseinstituttet sine nettsider kan man finne en oversikt over levende og ikke-levende (inaktiverte) vaksiner.
Du kan ta TBE-vaksinen hos fastlegen din. Man kan også ta TBE-vaksinen ved reiseklinikker og ved utvalgte apotek rundt omkring i Norge. Selve vaksinen koster ca.300 kr per dose.
Man kan starte med TBE-vaksinasjon når som helst, men ideelt sett burde man ta først dosen i løpet av vinteren slik at man er tilstrekkelig beskyttet før flåttsesongen begynner. Dersom det er behov for rask beskyttelse kan man også ta hurtigvaksinasjon, det vil si at dose 2 tas 14 dager etter den første dosen.
Nei – det finnes ikke en vaksine mot borreliose. Det fantes tidligere en vaksine i USA (LYMErix). Vaksinen ble lansert i 1998, men grunnet lav etterspørsel og rapporter om bivirkninger, ble den trukket tilbake fra markedet i 2002. En gruppe med nederlandske forskere arbeider nå med å utvikle en vaksine mot selve flåtten.
Man behøver ikke oppsøke lege etter et flåttbitt. Studier fra blant annet Sverige har vist at risikoen for å bli syk etter et flåttbitt er veldig lav – omtrent 2 %. Det anbefales derfor ikke å behandle flåttbitt med antibiotika for «sikkerhets skyld», men det er lurt å følge med på bittstedet etter et flåttbitt. Mange flåttbitt kan gi en liten rød sone på et par cm rundt bittstedet, på samme måte som insektstikk. Dette er ufarlig og betyr ikke at man er smittet. Men dersom du får et utslett etter flåttbitt eller andre symptomer bør du oppsøke lege snarest.
Ja, TBE kan påvises ved blodprøve og spinalvæskeprøve. Dersom TBE overføres ved et flåttbitt, settes det raskt i gang en immunreaksjon i kroppen. Noen ganger merker personen som er smittet ingenting (det oppdages kanskje senere ved en tilfeldig prøve at det har blitt dannet antistoffer). Omtrent 70 % av de som smittes får en asymptomatisk infeksjon, altså ingen plager, andre ganger kan smitten gi influensalignende symptomer som varer opp mot en uke, så blir man frisk. Men hos noen utvikler TBE seg til en alvorlig sykdom, med hjerne- eller ryggmargsbetennelse, antistoffdannelse i blod og spinalvæske, og betennelsesceller i spinalvæsken. I tidlig fase etter smitte finner man ikke alltid antistoffer i blodet. TBE virus-arvestoffet (DNA) kan påvises i tidlig fase ved PCR teknikk. En ukes tid etter smitte vil IgM og IgG antistoffer mot TBE utvikle seg. PCR testen er da ikke positiv lenger, fordi den viremiske fasen – tiden viruset finnes i store mengder i blod og vev – er over. Funn av TBE-antistoff i blod, betyr ikke alltid sykdom. Antistoffene kan skyldes tidligere gjennomgått smitte, en kryssreaksjon med antistoffer fra andre arbovirus-infeksjoner, eller vaksiner (f.eks. gulfebervaksine). TBE-diagnostikk gjøres ved tre laboratorier i Norge: Sørlandet sykehus Kristiansand, avdeling for virologi ved Folkehelseinstituttet og Sykehuset i Vestfold.
Viruset elimineres ganske fort fra kroppen under infeksjonen, det kan man for eksempel se ved at PCR-testen, som viser virusets arvestoffmateriale som ofte blir negativ ganske tidlig i forløpet. Men betennelsesprosessen som settes i gang av immunsystemet kan holde seg lengre og derfor kan symptomene vare lengre enn det er virus i kroppen. Etter hvert danner immunsystemet vårt huskestoffer (antistoffer) som forteller oss at det har vært en infeksjon. Disse huskestoffene kan holde i mange år og sørger også for immunitet, slik at vi ikke blir syke av TBE to ganger.
Mange flåttbitt kan gi en liten rød sone på et par cm rundt bittstedet, på samme måte som insektstikk. Dette er ufarlig og betyr ikke at man er smittet. Men dersom man får et rødlig utslett som vokser rundt bittstedet bør man være på vakt. Dette kan være erytema migrans som er det vanligste symptomet på borreliose. erytema migrans er vanligvis større enn 5 cm i diameter. Mange tror at erytema migrans alltid er ringformet med et blekere parti i midten, men studier har vist at kun halvparten av utslettene ser slik ut. Det er like vanlig at utslettet er jevnt farget (fargen varierer fra svakt rosa til skikkelig rødt). Erytema migrans kan også være avlangt eller ujevnt i kantene. Rundt 10 % av utslettene er atypiske ved at utslettet ser mer «flekkete» ut. Det er også mulig å få flere erytema migrans etter ett flåttbitt (multiple EM), men dette er sjeldent i Europa (mer vanlig i USA).
Forekomst av borreliabakterier i blod og spinalvæske er så lav at det er vanskelig å påvise bakterier direkte ved metoder som mikroskopi, arvestoffpåvisning (PCR) eller dyrkning. Disse metodene er derfor ikke nyttige når man skal stille diagnosen hos mennesker. Derfor bruker man indirekte metoder og tester for borrelia spesifikke antistoffer som IgG og IgM. Ettersom det tar tid før borreliabakterien trigger produksjonen av antistoffer i kroppen vår, er det en risiko for falsk negative prøve (prøven er negativ selv om man er smittet) før det har gått 6-8 uker. Etter åtte uker vil nær 100% av smittede teste positivt på antistoffprøvene. Dersom man har fått et utslett rundt flåttbittet (erytema migrans), skal man ikke vente på blodprøvesvar, men få antibiotikabehandling med en gang. Dersom det er mistanke om at bakterien har spredd seg til nervesystemet (nevroborreliose) skal det i tillegg til blodprøve også ta en prøve av spinalvæsken (spinalpunksjon). Ved mistanke om borrelia artritt (leddbetennelse) skal det i tillegg til blodprøve også tas en prøve fra leddvæsken som testes med PCR (arvestoffpåvisning).
En borreliainfeksjon stimulerer kroppens immunsystem slik at det dannes antistoffer (huskestoffer) mot borreliabakterien. I tidlig fase av sykdommen produseres IgM antistoffer, i senere fase produseres IgG antistoffer. Borrelia IgM antistoffer er uspesifikke. Det vil si at en pasient med for eksempel lupus (autoimmun sykdom) eller kyssesyke kan få påvist borrelia IgM. IgM har betydning som markør, hvis den etterfølges av en stigning av IgG. Da vil IgM i etterkant ha vært en spesifikk markør på akutt infeksjon. Ved nevroborreliose finner man nesten alltid antistoffer både i blod og ryggmargsvæske, men det kan ta flere uker før det er produsert nok antistoffer til at de kan påvises. Etter 6-8 uker vil nærmere 100 % teste positivt. I sjeldne tilfeller i tidlig sykdomsfase kan man finne antistoffer i spinalvæska selv om det ennå ikke er påvisbart i blodet. Funn av antistoffer (særlig IgG) i spinalvæsken i høyere konsentrasjon enn i blodet kan tyde på infeksjon . Finner man i tillegg forhøyet antall hvite blodceller gir dette sterk mistanke om en pågående infeksjon. En utfordring med diagnostikk etter 8 uker, er at det ikke er uvanlig å ha antistoffer i blodet etter tidligere smitte med borrelia (mange vil ikke få noen symptomer). I Norge er det påvist at opptil 18 % av blodgiverne i Agder har antistoffer mot borrelia (1). Det kan derfor være vanskelig å fastslå om en positiv prøve skyldes en gammel infeksjon, eller en pågående infeksjon
I USA og i enkelte europeiske land har de generelle anbefalingene vært å utføre Western blot i tillegg til primær ELISA-test, såkalt totrinnstesting. Bakgrunnen for dette er at ELISA-testene tidligere hadde mange falske positive funn som kunne korrigeres ved å utføre blottest. Nå er imidlertid situasjonen en annen. Dagens tester er mer spesifikke, og det er sterke holdepunkter for at ELISA-tester som inneholder Vlse/C6-antigen kan benyttes som eneste test (Ang 2015). Alle laboratorier i Norge bruker ELISA med VlsE. Western blot testen brukes altså, men kun i veldig spesielle tilfeller dersom man ikke stoler på at den ELISA-testen man har tatt er reell positiv, men falsk positiv.
Flåttsenteret er ikke en utrednings- eller behandlingsklinikk. Man kan derfor ikke bli henvist til oss. Men alle som vil kan kontakte oss på e-post (flaatt@sshf.no ) eller telefon (380 73 329 ) dersom man lurer på noe eller trenger råd vedrørende flåttbårne sykdommer. Vi får daglig spørsmål fra legfolk og helsepersonell. Med mindre det ligger annen informasjon på nettsiden vår, er vi tilgjengelige mellom kl. 10-14, mandag til fredag.
Det karakteristiske røde utslettet (erytema migrans) som kan oppstå etter et flåttbitt skal alltid behandles med antibiotika. Førstevalgsbehandling er penicillintabletter (1 g x 4 i 14 dager). Ved Penicillinallergi anbefales Doksycyklin (100 mg x 2 i 14 dager). For barn under 8 år (med Penicillinallergi) anbefales Azitromycin mikstur (5 dager): 20 mg/kg x 1 (dag 1) + 10 mg/kg x 1 (dag 2-5)
Ja. Førstevalg for erytema migrans i Norge og en rekke andre land er penicillin (Apocillin®, Benzylpenicillin®, Penicillin®, Wefapenin®). En stor norsk studie utført i 2017 har vist at penicillin er like effektivt som mer bredspektrede typer antibiotika som for eksempel amoxicillin eller doksysyklin. Bredspektrede antibiotika gir som hovedregel flere bivirkninger enn smalspektrede, og anbefales kun i tilfeller hvor «vanlig» penicillin ikke kan brukes.
Mange gravide som blir bitt av flått lurer på om de bør ta antibiotika for «sikkerhets skyld». Generelt sett så anbefaler man ikke å ta antibiotika kun på grunn av ett flåttbitt, ettersom risikoen for å bli syk er veldig lav – omtrent 2%. Dette gjelder også gravide. På enkelte nettsteder står det at gravide bør ta antibiotika dersom flåtten har sittet på i mer enn 24 timer. Vi mener det ikke er dokumentasjon for å hevde dette. Det er heller ingen dokumentasjon for at korte penicillinkurer tatt etter et flåttbitt beskytter gravide mot senere borreliainfeksjon. I studier hvor mor har fått påvist borreliose under svangerskapet, og blitt behandlet for dette, har man ikke funnet noen negative effekter på fosteret. I enkelte eldre studier derimot, har man funnet en mulig sammenheng mellom ubehandlet borreliose hos mor og tilfeller av spontanaborter og for tidlig fødsler. Hvis du er gravid og får et rødlig utslett som vokser rundt flåttbittet (erytema migrans) eller får andre symptomer på borreliose, er det derfor viktig å få diagnose og behandling så fort som mulig.
Utslett etter flåttbitt (erytema migrans) regnes som en lokal infeksjon ettersom bakterien sitter i huden. I en norsk studie fra 2018 så man at gjennomsnittlig varighet på erytema etter påbegynt antibiotikabehandling var 14 dager. Hos noen pasienter kan utslettet være synlig flere uker/måneder etter behandling, selv om selve borreliainfeksjonen er borte. Dersom utslettet fortsatt er synlig etter antibiotikabehandling er det derfor sjeldent nødvendig med forlenget eller ny antibiotikakur.
TBE er en virussykdom, og som for mange virussykdommer finnes det ikke spesifikk behandling. I de aller fleste tilfeller ordner kroppens immunsystem opp selv, men noen blir så syke at de må legges inn på sykehus for å få støttende behandling, som kan være smertestillende eller ekstra væskebehandling. De aller sykeste kan trenge å være på en intensivavdeling, og da kan det være nødvendig med behandling som for eksempel respirator. Det har også hendt at noen må flyttes til en nevrokirurgisk avdeling da det kan være fare for trykk på hjernen (hjerneødem). I enkelte land, for eksempel i Russland, har man forsøkt flere typer medisiner mot TBE da virusvarientene i land øst for EU kan ha mye høyere dødelighet (40 %) enn den vi har i Norge/Vest-Europa (1 %).
Før var det mer vanlig å behandle nevroborreliose med intravenøs ceftriakson. Studier har vist at doksysyklin-tabletter er like effektivt som intravenøs behandling. I tillegg har det fordeler ved at pasienter slipper å være innlagt på sykehus under behandling, og det er mer kostnadseffektivt. Standard anbefaling for nevroborreliose i Norge, og de fleste andre europeiske land, er derfor doksysyklin. Intravenøs behandling med ceftriakson anbefales kun i noen tilfeller – for eksempel hvis pasienten har en mer omfattende infeksjon i sentralnervesystemet enn «bare» nerverotsbetennelse, vært syk i lengre tid før nevroborreliose-diagnosen ble stilt, eller er så dårlig at det er problematisk å svelge tabletter.
De offentlige retningslinjene for diagnostikk og behandling av borreliose er relativt like i de fleste land i Europa. Mange av borrelia-testene som brukes er også de samme. Ved noen private laboratorier/ klinikker i utlandet (f.eks i Tyskland) gjør de tilleggstester som de mener kan påvise infeksjon selv om de testene vi normalt bruker er negative. Vi mener at flere av disse testene er for usikre til å brukes, noen fordi forskning har vist at de er for dårlige ( for eksempel CD57 test) og andre fordi de er for lite forsket på til å kunne brukes i borrelia-diagnostikk ( for eksempel LTT test). En av de mest kjente laboratoriene i Tyskland som driver med Borrelia-diagnostikk og behandling, Augsburg-klinikken, skriver selv på sine nettsider at prøvesvarene ikke alene må brukes til å stille diagnosen aktiv borreliose. Likevel er vårt inntrykk at de gjør det i praksis. Dersom de ved Augsburg-klinikken mistenker Borrelia-infeksjon har de sine egne retningslinjer for behandling som de følger, som altså er annerledes enn de offentlige retningslinjene i Tyskland. Denne behandlingen utgjør ofte langvarige kurer med flere typer antibiotika, urter og andre eksperimentelle behandlinger.