Kroniske plager etter flåttbitt

 

Begrepet “kronisk borreliose”

Begrepet ”Kronisk borreliose” brukes forskjellig i ulike miljø. Noen medisinske fagmiljø bruker begrepet om sen fase av sykdommen borreliose, det vil si at man har gått med en Borrelia-infeksjon ubehandlet i minst 6 måneder (6 måneder er en vanlig grense for å regne noe som kronisk). Bakterien vil i slike tilfeller fremdeles være aktiv i kroppen. Når begrepet brukes på denne måten, snakker man om en sykdom som kan påvises med tester (som har nærmere 100 % sensitivitet), og som kan behandles med en relativt kortvarig antibiotikakur (mindre enn 4 uker). Det er mest vanlig å bruke begrepet Sen utbredt borrelia-infeksjon om denne tilstanden, ettersom ”kronisk” kan virke misvisende.

Ettersom mange ikke vet at de har blitt bitt av flått, og derfor ikke kobler symptomer mot flåttbitt, hender det noen ganger at personer kan gå lenge med en borrelia-infeksjon i kroppen før de får riktig diagnose. Den vanligste formen for kronisk borreliose er et utslett kalt acrodermatitis chronica atrophicans (ACA). Andre kan få en langvarig udiagnostisert lyme-artritt, hvor borrelia-bakterien gir betennelse i store ledd, som regel kneleddet. En sjelden gang kan en borrelia-infeksjon i nervesystemet forbli udiagnostisert og ubehandlet i over 6 måneder, og kan da i verste fall utvikle seg til en alvorlig ryggmargsbetennelse eller hjernebetennelse. Og ytterst sjeldent kan borrelia-bakterien også angripe hjertet eller øyet. Slike kroniske borrelioser som nevnt over forekommer, men er mye mindre vanlig enn det man kan få inntrykk av gjennom media.

I andre miljø, blant annet den amerikanske organisasjonen ILADS og noen pasientforeninger, blir det hevdet at Kronisk borreliose er underdiagnostisert, siden Borrelia-bakterier kan kapsle seg inn i cyster og dermed ”gjemme seg” fra kroppens immunsystem. Borrelia-bakterier kan danne cysteformer når man gjennomfører eksperimenter med Borrelia og antibiotika i reagensglass utenfor kroppen, men man har ikke kunnet påvise at dette skjer i en levende menneskekropp.  De miljøene mener videre at borreliose er vanskelig å påvise, og at standard antibiotikakurer på 2-4 uker ikke dreper bakteriene.

Noen personer som har vedvarende, uforklarte og plagsomme symptomer tenker på borreliose som mulig årsak, og oppsøker private klinikker i Norge og i utlandet. På enkelte klinikker bruker man uspesifikke utslag på borrelia-antistofftester, antistoffnivå forenlig med tidligere gjennomgått infeksjon. eller ikke anerkjente hvite blodlegemetester, som bevis på kronisk borrelia-infeksjon. Noen av testene som brukes er ikke kvalitetssikret til bruk i klinisk diagnostikk, fordi man ikke har sikret at svarene testene gir sikkert kan sies å være utslag på borreliainfeksjon, eller at testene gir samme svar hver gang. Disse testene anerkjennes ikke av det offentlige helsevesenet i Norge, USA og resten av Europa. Når diagnosen «Kronisk borreliose» gis på dette grunnlaget er det ikke en medisinsk anerkjent diagnose. Personer som besøker disse klinikkene tilbys ofte langvarige og kombinerte antibiotikakurer. I tillegg gis det ofte alternative tilleggsbehandlinger. Det er per dato ikke vitenskapelig vist at denne behandlingsmetoden er mer effektiv enn behandlingen som tilbys av det offentlige helsevesenet i Norge og resten av Europa. Derimot kan en slik behandlingsmetode øke risiko for uønskede bivirkninger, og i tillegg bli svært dyrt ettersom man må betale for alle utgifter selv. Fra forskning vet vi at dersom man ikke kjenner til tidligere flåttbitt eller borrelia-infeksjon, og man ikke får utslag på infeksjonsprøver eller aktuelle antistoffer, er det ikke sannsynlig at man har en vedvarende borrelia-infeksjon.

Hva skal til for å stille diagnosen kronisk borreliose?

I følge Europeiske diagnostiske retningslinjer må alle følgende kriterier oppfylles for å stille diagnosen kronisk borreliose:

1.  Sykdommen/plagene har vart minst 6 måneder.

2. Tilstedeværelse av et eller flere objektive funn fra organer i kroppen som for eksempel:

  • Hud (acrodermatitis chronica atrophicans)
  • Nervesystemet (hjernehinnebetennelse, hjernebetennelse, ryggmargsbetennelse, nerve- eller nerverotsbetennelse)
  • Ledd og muskler (hevelse og betennelse i ledd eller muskler)
  • Hjertet (rytmeforstyrrelser eller annen påvirkning)
  • Øye (betennelser i deler av øyet)
  • Annet (tegn til affeksjon av andre organer i kroppen)

3. Positive tester på borrelia-spesifikke antistoffer i serum og spinalvæske/leddvæske og positive tester på betennelsesreaksjon i kroppen. Betennelsesreaksjon påvises ved funn av forhøyet antall hvite blodlegemer, eggehvitestoffer mm. i spinalvæske, leddvæske eller hudbiopsi. Eller det påvises borrelia DNA.

4. Andre årsaker til plagene er ikke mer sannsynlige 

Behandling

Dagens anbefaling er å behandle kroniske borreliainfeksjoner i 3-4 uker med antibiotika. Ved symptomer og funn fra hjerne eller ryggmarg gir man av og til intravenøs behandling (med penicillin, ceftriaxon eller cefotaxim), men som regel anbefales tabletter (oftest doxycyclin). Forskning har vist at intravenøs behandling neppe er bedre enn tabletter, og at lengre kurer enn 3 uker neppe gir tilleggseffekt. Generelt er anbefalingen at man skal være forsiktig med udokumentert antibiotikabehandling grunnet fare for alvorlige bivirkninger og fare for utvikling av antibiotikaresistente bakterier. Det hender at man behandler pasienter med diagnosen mulig kronisk borreliainfeksjon med antibiotika, men aldri mer enn 3-4 uker.

Ved riktig antibiotikabehandling blir borrelia-bakteriene drept, selv om man har hatt infeksjonen i mer enn 6 måneder. Kontrollprøver etter behandling viser da ikke tegn til infeksjon – ikke  økt antall hvite blodlegemer i spinalvæske. NB: De borreliaspesifikke antistoffene IgM og IgG kan ofte påvises i blod og spinalvæske i flere år etter vellykket antibiotikabehandling. IgM og IgG kan derfor ikke brukes til å vurdere effekt av behandling.

Post Lyme Disease Syndrome

Noen personer kan til tross for riktig behandling få langtidsplager som tretthet og smerter etter en borrelia-infeksjon (1-3). Dette kan skyldes de vevsskader, eller ”infeksjonsarr”, som sykdommene har forårsaket, eller skyldes immunreaksjoner i kroppen som følge av infeksjonene. Slike restplager er vanlige etter større infeksjoner generelt. Når slike plager vedvarer etter en borrelia-infeksjon kalles det ”Post lyme disease syndrome”. Post Lyme Disease syndrom skal ikke behandles med antibiotika. Forskning viser at antibiotika ikke har effekt på denne tilstanden (4).

 

 


 

  1. Eikeland R, Ljostad U, Mygland A, Herlofson K, Lohaugen GC. European neuroborreliosis: neuropsychological findings 30 months post-treatment. European journal of neurology : the official journal of the European Federation of Neurological Societies. 2012;19(3):480-7.
  2. Eikeland R, Mygland A, Herlofson K, Ljostad U. European neuroborreliosis: quality of life 30 months after treatment. Acta Neurol Scand. 2011;124(5):349-54.
  3. Eikeland R, Mygland A, Herlofson K, Ljostad U. Risk factors for a non-favorable outcome after treated European neuroborreliosis. Acta Neurol Scand. 2013;127(3):154-60.
  4. Berende A, ter Hofstede HJ, Vos FJ, van Middendorp H, Vogelaar ML, Tromp M, et al. Randomized Trial of Longer-Term Therapy for Symptoms Attributed to Lyme Disease. The New England journal of medicine. 2016;374(13):1209-20.